Cato Bekkevolds utvalgte fisketurer i Tydal

Mosjøen

Mosjøen ligger lett tilgjengelig langs rv. 705 rett nord for Stuggusjøen. Vannet er relativt lite, noe som gjør det ideelt for turer med familien. I Mosjøen finnes alle de fire fiskeartene som finnes i Tydal kommune, nemlig ørret, røye, lake og ørekyte. For de fleste vil stort sett de to første være av interesse for sportsfiskere, selv om også lakefiske har sine entusiaster. Man kan selvsagt fiske her både på isen og i åpent vann, og selv har jeg hatt mine beste turer her på isen. Særlig har ørretfisket vært givende innimellom. Kvaliteten på fisken er førsteklasses, og de fiskene jeg har beholdt til middag har vært blodrøde i kjøttet, noe som forteller om gode næringsforhold og mye marflo og andre krepsdyr. Når det gjelder hvor på vannet fisken går blir jeg nesten svar skyldig, for jeg har fått fisk omtrent overalt, noe som nok skyldes at særlig ørreten vandrer mye i vannet på næringssøk. Imidlertid har de aller grunneste områdene ikke gitt like mye fisk som de dypere, men dette kan selvsagt endre seg med vær, vind, temperatur og klekkinger. Både sluk, flue og mark gir fisk, mark både via dupp eller på bånn. Er det en ruskete dag med få eller ingen vak kan ofte sluk eller mark på bånn være det saliggjørende, mens man kan prøve flue eller mark og dupp om man ser mer overflateaktivitet.

Vinterstid skal man være oppmerksom på at det går en strøm gjennom vannet som gjør isen utrygg i inn- og utos, så vær forsiktig her. Ofte har mønsteret vært at røya har oppholdt seg nede ved bånn, mens ørreten kan påtreffes i alle vannlag, helt fra bånn til oppunder isen. Om man er ute etter ørret spesifikt bør man derfor metodisk avsøke alle vannlag. Særlig har to metoder skilt seg ut; balansepilk og mormyskha. Det klassiske fisket med bjørkekvister og ståsnører må jeg innrømme at jeg har mindre sansen for, og ikke er det særlig sportslig heller. Til fiske med balansepilk foretrekker jeg ei mellomkraftig  stikke med snøre på rundt 0.25 snøre og balansepilker på 5-7 cm lengde. Fisken har vist seg å like ganske gilde farger, så balansepilker med innslag av gult og grønt har levert varene. Treblekroken under agner jeg med et par maggot. Fisketeknikken går ut på å fiske balansepilken oppover i vannlagene med seige drag slik at den skjærer ut til siden. Mellom dragene holdes den helt rolig, eventuelt kan man riste forsiktig på stikka slik at balansepilken skjelver nede i dypet. Ved hogg gir man et behersket tilslag.

Mormyskhafiske er en helt annen sak. Her brukes små og lette agn, så her går man ned i snøretykkelse rundt 0.15, og både tilslag og kjøring skal selvsagt derfor være forsiktig. Særlig når fisken skal landes må man passe på, ellers ryker snøret lett. Teknikken er enkel. Mormyskhaen agnes med en maggot eller to, slippes ned til bunnen, snøret justeres slik at nappindikatoren bøyer seg lett, og man rister kontrollert på stikka samtidig som man hever den. Etter et minutts fiske pleier jeg å sveive opp en drøy meter for så å fiske av neste vannlag. Når man har fisket seg helt opp begynner man på nytt igjen. På gode dager har jeg fått tosifret antall fisk på isen her, selvsagt også en del småfisk, men vannet har også gitt fisk på godt over halvannen kilo, og det er flott fisk på isen! – Vis måtehold på gode dager, og slipp ut fisk du ikke trenger der og da, samt selvsagt småfisk og tynn fisk. De fortjener å få vokse seg til.

Venstre Øverst: Mormyskha funker ofte suverent på ørreten under isen. 

Venstre nederst: Balansepilk siler ofte vekk småfisken. Grønne farger har vist seg å slå an. 

Høyre: Kobbersluker er aldri feil til ørreten på lyse dager. 

Nea

Nea er fortsatt en fiskerik elv selv om den kanskje ikke er hva den engang var. Elva er til dels sterkt preget av vannføring som en jojo, noe som til dels kan uroe fisken, men som også kan føre til at en del bunndyr dør, med mindre mattilgang som følge. Det settes ut mye fisk i Nea, kanskje litt for mye, noe som av nevnte årsaker fører til større næringskonkurranse. Innimellom finnes også grov ørret på flere kilo, og kvaliteten på fisken er suveren. For å skåne den utsultede vinterfisken fra overfiske er elva nå fredet frem til midten av april, og de første dagene etter at fredningen opphører er lokale sportsfiskere langs elva et vanlig syn. Det har i tillegg blitt innført en bag limit (fangstbegrensning) på en ørret pr dag over 40 cm, og dette må anses som en smart vurdering, selv om enkelte selvsagt murrer over dette også. Uansett kan man ta ubegrenset antall fisk pr dag av fisk mellom minstemålet og 40 cm.

I begynnelsen av sesongen er det lite insektliv, vannstanden kan variere mye, vannet er iskaldt, kan bli leireblakket som følge av flom, og ofte ser man også isflak og annet rusk og rask komme nedover elva. Da kan fisket være vrient og frustrerende. Markfiske er enkelt og til tider effektivt, og her bør man fiske på bånn. Om man har en stang med en viss lengde som i tillegg er ganske myk i tuppen kan man lett se napp om man setter stanga i en stangholder. Fisken er glupsk på denne tida, så ikke spar på marken. En skikkelig klase med 2-3 mark er det som skal til. Grunnet tung strøm må man ofte opp i over 30 gram bly for å holde bånnkontakt, så dette er ikke akkurat noe finfiske. Ellers kan det virke som om de fleste foretrekker å kaste med sluk, noe som under de rette forholdene kan gi bra med fisk. Selv har jeg lykkes best med sluker på rundt 15 gram, gjerne i ganske skarpe farger om vannet har vært grumsete, mens jeg har brukt mer dempede farger når vannet er klarere. Ei stang på rundt ni fots lengde kombinert med en åpen haspelsnelle med bra brems er ideelt. Av snøre foretrekker jeg nymotens flettesnører for optimal kontakt med kunstagnet, men skjøter alltid på en stanglengde med fluorkarbon nærmest kunstagnet. Annet som har fungert bra er små wobblere. Dette gir ofte større fisk, men samtidig blir det ofte lengre mellom hoggene. Nymotens jerkbaits er omtrent uprøvd av andre enn undertegnede i elva, men under de rette forutsetningene har jerkbaits som Baby Buster, Salmo Slider og Twitchin`Rap gitt gode fangster. Dette krever spesielle stenger samt fisketeknikk og årvåkenhet, men er verdt innsatsen. Utover sommeren fungerer også spinnere bra, særlig i de mørke timene. Ellers er elva kjent som en bra flueelv, noe som skyter fart utover i juni når døgnfluene begynner å klekke. Jeg foretrekker ei stang i klasse 5 med et vanlig WF flytesnøre, polyfortom og en spiss i fluorkarbon på rundt 0.18 med større fluer, eller 0.15 med mindre fluer.

Ellers er streamerfiske artig og spennende på lyse sommernetter, og kan gi storfisk under ellers vanskelige forhold. I både Græslidammen og Heggsetdammen kan man leie båt, noe som kan utvide aksjonsradiusen, men her er det essensielt at man beveger seg stille i båten, ellers kan man skremme fisken over alle hauger. Vadere er selvsagt en fordel visse plasser, men ha i bakhodet at vannstanden kan stige raskt. I verste tilfelle kan man risikere å bli stående fast uten å komme seg i land. Ved Kistafossen finnes det en handicapfiskeplass som også er tilgjengelig for menigmann med toalett, plass for grilling etc. Her blir det også innimellom tatt større fisk dersom vannstanden er ideell. Ellers skal det nevnes at mange ser ut til å klumpe seg sammen visse steder, mens man lengre ned i elva sjelden ser folk. Oppfordringen er derfor å oppsøke egne plasser der man kan lete opp fisken i fred og ro. Ofte kan slike oppdagelsesferder overraske stort!

Venstre Øverst:  Jerkørret 2: Jerkbaits har vist seg å fungere på ørreten i Tydal. 

Venstre nederst: Vis måtehold og ikke ta opp mer fisk enn du trenger. 

Høyre: Wobblere gir ofte fin fisk. 

Stuggusjøen

Stuggusjøen er et relativt stort vann, og her er man da også temmelig avhengig av båt. Dette får man leid. Dorgefiske er her populært, og først og fremst er det røya som er ettertraktet, og det er til dels mye av den. Stille sommerkvelder kan man se stimer av røye vake i overflata, og via leiebåt blir fisken tilgjengelig. Til dette fisket er særlig fiske med langedrag/marklokker vanlig. Fisket er i prinsippet enkelt, men selvsagt ikke uten finesser. Selve langedraget består av flere store skjeer som snurrer rundt og lokker den nysgjerrige røya. Like bak den bakerste skjea på langedraget har man en snørebit med krok. Denne kroken agnes gjerne med mark eller maggot. Mark lukter mer, mens maggoten synes noe bedre, og tåler dessuten flere hogg før agnet må skiftes. Røya foretrekker oftest at agnet serveres relativt sakte, så når man fisker med langedrag bør man ikke kjøre for fort. Ellers krever fisket en stang av en viss lengde, og gjerne også med en ganske bastant ryggrad, da langedraget yter ganske stor motstand i vannet. Likeledes bør man grunnet lengden på langedraget ha en langskaftet håv i båten. Om det viser seg at fisken går dypere kan man feste et blysøkke foran langedraget. Ofte finnes det et hull i plata foran langedraget med dette formålet for øyet.

Som et eksperiment ble det introdusert krepsedyret mysis i Stuggusjøen på 70-tallet. Dette er et krepsdyr som skulle tjene som fiskens næring som kompensasjon for at mange strandnære bunndyr døde grunnet regulering. Mysisen vandrer mye i vannlagene gjennom døgnet, og har visse plasser heller bidratt til å konkurrere ut røya, da mysisen beiter på den opprinnelige bestanden av planteplankton, noe også røya til dels gjør. Tross dette ser det ut til at mysisen ikke har gjort altfor stor skade på røyebestanden i Stuggusjøen, så innimellom opplever man også at større røye biter på. Ellers finnes det også en mindre bestand av ørret på Stuggusjøen som gjerne hogger. Om man skifter ut den agnede kroken bak langedraget med en liten wobbler har man større sjanse til å kroke en av disse, eller man kan fiske kun med wobbler. Litt mer spesialisert fiske har vist at man kan fiske målrettet etter fiskespisende ørret på Stuggusjøen, men det er definitivt ikke et fiske for personer med lite tålmodighet. Det kan bli mange kalde timer i båten mellom hvert hogg, men om man vil ta utfordringen kan belønningen bli stor.

Husk ellers at det kan blåse opp raskt her, samt at det på høysommeren er et utsatt område for tordenvær. Tenk derfor sikkerhet, ta med flyteplagg til alle om bord, og søk ly i land om det begynner å romle i fjella. Det er ikke noen spøk å sitte i en åpen båt med karbonstenger stikkende ut om det begynner å tordne og lyne! For velværens skyld bør man ha med seg ekstra klær i båten, gjerne ei pute å sitte på, samt en termos med noe varmt å drikke.

Venstre:   Med en del tålmodighet kan man få slike flotte fisker.

Høyre øverst:  Et utvalg kunstagn som gjør jobben når det skal dorges ørret.

Høyre nederst:  Innimellom kan man få ørreter som er helt sølvblanke som dette.

 

Vigelsjøen

Vigelsjøen er et stort høyfjellsvann som ligger delvis i Tydal, delvis i Røros. Det er flere måter å komme seg dit på, men vanligst er kanskje fra Rørossida via Torsvoll. Herfra går det en grusvei en del kilometer innover før man må ta fatt på brattbakkene i terrenget. Mange foretrekker å sykle til enden på grusveien. Terrenget er en god del tøffere enn inn til Elgesjøen, og det er også en god del lenger. Her bør man være i god form før man pakker sekken. Vel inne vil man se at vannet nærmest består av tre deler, hver delt opp av små grunne brekk. Grovt sagt har man et stort hovedbasseng i nord på Tydalsida, samt to mer krokete og grunne deler i sør på Rørossida. Fisk finnes overalt, og til dels stor fisk også. Her finnes opprinnelig røye, mens ørreten ble introdusert i midten av forrige århundre. Dette var ørret av Tunhovdstammen, som er kjent for å beite på røye og vokse seg stor. Enkelte fisker er sølvblanke som sjøørreter, mens andre er mer gylne i fargen.

Grunnet vannets størrelse og at det ligger temmelig værutsatt til foretrekker de fleste å fiske med sluk og mark, men på lune dager kan man også rigge opp fluestanga. Om man er stø på foten kan man vade over et av brekkene og fiske seg oppover langs østsiden på vannet. Her er det vilt og vakkert, og sjanse for storfisk. Her kan man bruke større sluker, gjerne på 20 gram eller tyngre, og når det gjelder farger har det meste fungert, men dette varierer ofte med vær og vind. Et tips er kompakte sildesluker som fiskes inn i høyt og uregelmessig tempo. Hoggene kan bli brutale, så hold godt i stanga! Ellers har jeg også fått fin fisk på jerkbaits også her, men det er kanskje ikke så mange som er villige til å bære med seg en ekstra stang eller snelle for akkurat dette. Ellers har wobblere fungert bra her oppe, og da slipper man dessuten den mindre fisken. Er det ruskevær er ofte rent bånnmeite med mark det som kan overraske. Som på Elgesjøen må man ha i bakhodet at dette er et vilt og ugjestmildt område, og når kastevindene kommer feiende gjennom fjellene må man bare holde på hatten og heller søke tilflukt i teltet. Selv midt på sommeren kan det bli iskaldt på natta, så ta gjerne med både lue og ullvanter. Vindtett, regntett og pustende klær samt varmt ullundertøy er obligatorisk, likeså sportstape og gnagsårplaster. Ellers er et generelt råd for ferdsel i høyfjellet og alltid være forberedt på det verste når det gjelder vær, og husk at været i høyfjellet kan slå om på et øyeblikk. Området er også utsatt for tordenvær, så om det braker løs bør man flytte alle karbonstenger et godt stykke unna teltet. Ellers er solbriller og solkrem en selvfølge både sommer og vinter, samt selvsagt myggmiddel på høysommeren. Under forhold med mye mygg blir man nesten smårar, og man klarer ikke å konsentrere seg om fisket. Bare man tar sine forholdsregler og tar hensyn til vær og vind blir fjellturen en positiv opplevelse.

Venstre øverst: Røye på flue er en utfordring, men desto mer tilfredsstillende når man lykkes. 

Venstre nr. 2 fra topp: Sluker i kobber og rødt fungerer bra både til ørret og røye. 

Venstre nr. 3 fra topp: Et utvalg sluker og spinnere som dekker det meste av fiske i Tydal. 

Høyre øverst: Kjell dublè: Har man full klaff kan man oppleve flott fisk. 

Høyre  nr. 2 fra topp: Mark og dupp gir både ørret og røye når man skal hvile kastearmen.

Nederst: Mark på bånn er ofte resepten dersom det er lite insektliv og vaking.